Fabrikken ble etablert av Caspar Donato Brambani i 1871 og lå omtrent der Brambanigården senere ble bygget.
Dette var den første kalkfabrikken i landet som benyttet kullfyrte ringovner. Kalkovnene hadde til da benyttet vedfyrte ovner. Sandviken kalkfabrik og teglverk og Kampebråten Kalkfabrikk var blant de første kalkovnene som kan kalles industribedrifter. Mot disse storbedriftene måtte de nokså nyetablerte Jong, Fleskum, Grini og Jongsåsen kalkovner gi tapt. Disse fire ovnene var store sammenlignet med de gamle bondeovnene, men hadde til sammen likevel bare 33 arbeidere. Ved Sandviken og Kampebråten Kalkfabrikk var det snart ansatt mellom 50 og 100 mann.
I ovner basert på ringovnprinsippet legges kalkstein inn gjennom 14–16 dører, og stables slik at det blir mange luftkanaler. Ovnen har flere kamre med to dører i hvert kammer. Så tenner man på brennmaterialet, som i Sandvika var kull. Prosessen holdes ved like ved at man slipper ned kullstykker gjennom huller i taket. Vanligvis tok det en uke før kalken i et kammer var ferdig brent.
I 1892 satte Brambani i drift kalkovnene på Brønnøya. Han drev også Kampebråten Kalkfabrikk. Alle de tre ovnene ble drevet under samme selskap, og ble nedlagt i
Mellomkrigstiden (1918–1939).
Brambani stelte godt med arbeiderne. Allerede i 1875 ble det etablert en "Understøttelsekasse for syge og trængende". Brambani bygget også boliger for de ansatte. Se bilde ovenfor.
Likevel var det ofte vanskelige tider for arbeiderne. Ved krakket i 1899, etter en tid med hemningsløs spekulasjon i byggevirksomheten og stor etterspørsel etter brent kalk, ble mange arbeidere arbeidsløse.
Råmaterialet, kalksteinen, ble hentet med hest og vogn fra Brambanis eiendom på Helgerud i Bærum. Ferdig kalk fra fabrikken ble lastet på jernbanevogner på sidesporet ved
Sandvika stasjon.
Kalken ble brukt som bindemiddel i murkalk, til pussing av murer og rapping (overflatebehandling) av tømmervegger. En stor del av kalken ble solgt i Kristiania, men noe ble brukt lokalt, særlig til forbedring av jorden.
I Sandvika var det først kalkfabrikk, senere kom teglfabrikken.
Etter hvert ble økonomien vanskelig, og bedriften ble, ifølge Lokalhistoriewiki, nedlagt i Mellomkrigstiden (1918–1939). På Teglverk.no står det at verket ble nedlagt i 1897.
På tomten ble Bærum yrkesskole og Sandvika Bad bygget i 1937. I dag er dette en fløy av Brambanigården.
Mer om Industri i Bærum: Se Rik på historie s. 54 og
Tidslinje med omtale av historiske perioder i Bærum
Kittelsen, Kjell H. (2005). Brent kalk. 900 år med kalkbrenning i Asker og Bærum. Asker og Bærum historielag
Sandviken kalkfabrik og teglverk
